Det er noe nesten mystisk over cockpiten i et passasjerfly.
I lang tid kunne passasjerer av og til få et glimt av denne verdenen når de gikk forbi døren, eller i noen tilfeller bli invitert inn i fronten av flyet i noen minutter. I dag har cockpiten av sikkerhetsmessige årsaker blitt et mye mer lukket område. For de fleste reisende forblir det derfor et slags hemmelig rom som ligger bare noen få meter fra setet deres.
Og det setter naturligvis fantasien i sving.
Vi ser for oss to piloter som sitter foran en enorm frontrute og betrakter skyer, fjell, byer og solnedganger i timevis. Et slags kontor med sannsynligvis en av verdens vakreste utsikter.
Virkeligheten er litt annerledes.
Ja, utsikten fra en cockpit kan være helt spektakulær. Ja, enkelte landskap man ser fra 10 000 meters høyde er vanskelige å glemme. Men en pilot tilbringer selvfølgelig ikke hele flyvningen med nesen klistret til frontruten.
Mellom overvåking av instrumenter, navigasjon, radiokommunikasjon, værforhold og forberedelse av de ulike fasene av flyvningen, er landskapet bare en del av det pilotene observerer.
Og likevel, i løpet av en flyvning, kan mye dukke opp foran dem: et annet fly som krysser noen hundre meter høyere oppe, en gigantisk cumulonimbus-sky, en opplyst by midt på natten eller de første solstrålene som bryter frem over horisonten.
Så, hva ser egentlig pilotene fra cockpiten?
La oss ta turen fremst i flyet.
En helt annen utsikt enn passasjerenes
Fra et passasjersete er vårt syn av verden utenfor relativt begrenset.
Vi har vanligvis et lite vindu på siden av flyet. Avhengig av hvor vi sitter, kan vi beundre vingen, skyene eller landskapet flere kilometer under oss.
I en cockpit endres perspektivet fullstendig.
Pilotene har store frontruter som gir dem et synsfelt hovedsakelig rettet fremover og til sidene. De ser derfor horisonten på en mye mer naturlig måte enn passasjerene.
I stor høyde kan dette gi en utrolig følelse av rom.
Foran dem virker himmelen enorm. Når luften er spesielt klar, ser det ut som om horisonten strekker seg nesten i det uendelige.
Men denne spektakulære utsikten betyr ikke at pilotene bruker timer på å beundre landskapet.
Blikket deres veksler konstant mellom utsiden og instrumentene.
Høyde, hastighet, kurs, drivstofforbruk, motordata, navigasjon, vær, radiokommunikasjon…
Selv når et fly er stabilisert i marsjfart med autopilot, fortsetter mannskapet å overvåke flyvningens gang kontinuerlig.
Cockpiten er kanskje et kontor med en eksepsjonell utsikt, men det forblir fremfor alt… et kontor.
Take-off sett fra cockpiten
En av de mest imponerende fasene å observere fra fronten av et fly er naturligvis take-off.
Se for deg flyet stilt opp i starten av en rullebane som noen ganger er tre eller fire kilometer lang.
Foran pilotene strekker en enorm stripe med asfalt seg mot horisonten.
Når motorkraften øker, begynner flyet å akselerere.
I starten kan følelsen av fart virke relativt moderat. Så suser rullebanemarkeringene forbi raskere og raskere.
100 km/t.
150 km/t.
200 km/t.
Og noen ganger over 250 km/t rett før flyet forlater bakken.
Gjennom frontruten ser rullebanen gradvis ut til å bli smalere og smalere.
Så kommer øyeblikket for rotasjon.
Piloten trekker forsiktig i stikka eller sidesticken. Flyets nese løfter seg.
Horisonten synker litt i frontruten.
Noen sekunder senere forsvinner bakken under dem.
Fra passasjerkabinen føler man mest akselerasjonen og flyets helling. Fra cockpiten ser man bokstavelig talt rullebanen forsvinne under flyet.
Raskt blir flyplassens bygninger bittesmå.
Veier dukker opp.
Byer tegner seg i landskapet.
Og når avgangen skjer nær viktig terreng, kan synet være enda mer imponerende.
På enkelte flyplasser omgitt av fjell, som Innsbruck eller Genève, tar landskapet en enorm plass i synsfeltet.
Men selv i slike øyeblikk forblir mannskapet fokusert på den planlagte avgangsruten.
Hvordan ser egentlig himmelen ut i 10 000 meters høyde?
Når flyet har nådd marsjhøyde, ofte mellom ca. 9 000 og 12 000 meter, blir det ytre miljøet svært annerledes enn det vi kjenner fra bakken.
Det første som kan overraske, er himmelens farge.
Den blir vanligvis mye mørkere.
Blåfargen virker dypere, noen ganger nesten marineblå når solen står høyt.
Årsaken er enkel: i denne høyden er det mindre atmosfære over flyet til å spre sollyset.
Men det som ofte imponerer mest, er skylaget som ligger under.
Når flyet flyr over et sammenhengende skylag, kan man få inntrykk av å fly over et gigantisk hvitt hav.
På enkelte steder stikker noen topper av cumulusskyer opp som fjell.
Andre ganger er himmelen helt klar og jorden dukker opp langt der nede.
Elver blir til enkle streker.
Motorveier ligner tynne linjer.
Store byer er noen ganger bare gråaktige områder.
I denne høyden forsvinner vår vanlige oppfatning av avstander fullstendig.
Kan man se jordens krumning fra cockpiten?
Dette er sannsynligvis et av de vanligste spørsmålene når man snakker om utsikt fra stor høyde.
10 eller 11 kilometer over bakken, kan man virkelig se jorden krumme seg?
Svaret er mer nyansert enn man skulle tro.
Fra marsjhøyden til et passasjerfly er horisonten faktisk mye lenger unna enn ved bakkenivå.
På en klar dag kan man se flere hundre kilometer.
Likevel er jordens krumning relativt subtil i denne høyden.
Den kan noen ganger virke svakt merkbar under visse forhold, spesielt takket være et veldig bredt synsfelt, men den er langt fra så spektakulær som på bildene tatt fra verdensrommet.
Fotografier tatt med vidvinkelobjektiver kan også forsterke dette inntrykket.
Fra cockpiten er det som slår en mest, ikke nødvendigvis planetens runde form.
Det er heller horisontens uendelighet.
Ser pilotene andre fly?
Ja.
Og disse møtene kan noen ganger være ganske overraskende for noen som aldri har observert dem.
I stor høyde følger flyene luftveier og opererer i ulike flygenivåer.
Det hender derfor jevnlig at et mannskap får øye på et annet fly.
Men i motsetning til hva man skulle tro, kan en Airbus A350 eller en Boeing 777 som befinner seg flere kilometer unna, virke utrolig liten.
Noen ganger ser man bare et lysende punkt.
Andre ganger avslører kondensstripen flyet lenge før silhuetten blir tydelig synlig.
Enkelte situasjoner er imidlertid mye mer spektakulære.
Se for deg et fly som beveger seg i nøyaktig motsatt retning, 1 000 fot høyere oppe.
1 000 fot tilsvarer omtrent 300 meter.
I himmelens skala er dette en helt normal separasjon i visse konfigurasjoner.
Men visuelt kan det å se et stort passasjerfly passere noen hundre meter over seg virke ekstremt nært.
Alt skjer da veldig raskt.
Flyet dukker opp foran cockpiten, blir større, passerer over eller på siden og forsvinner noen sekunder senere.
Med nesten 900 km/t hver, kan to fly som flyr i motsatt retning passere hverandre med en relativ hastighet nær 1 800 km/t.
Pilotene stoler selvfølgelig ikke bare på øynene for å overvåke trafikken.
Moderne fly er utstyrt med TCAS, et system som gjør det mulig å oppdage andre fly utstyrt med transpondere og vise dem på skjermene i cockpiten.
Veldig ofte vet mannskapet derfor at et fly kommer før de i det hele tatt ser det.
Kan pilotene se turbulens komme?
Ikke alltid.
Og det er nettopp en av grunnene til at turbulens noen ganger kan overraske passasjerene.
Enkelte potensielt turbulente områder er helt synlige.
En enorm cumulonimbus-sky, for eksempel, er alt annet enn diskret.
Disse gigantiske tordenskyene kan stige opp til over 12 000 eller 15 000 meter i enkelte regioner.
Fra en cockpit kan de ligne på enorme hvite eller mørkegrå fjell.
Når de er opplyst av solen, kan synet nesten virke vakkert.
Men ingen i cockpiten har lyst til å fly gjennom hjertet av en slik sky.
Cumulonimbus-skyer kan inneholde voldsom turbulens, hagl, ekstremt kraftige vertikale strømninger eller sterk elektrisk aktivitet.
Mannskapene prøver derfor å unngå dem med god margin.
På den annen side er enkelte typer turbulens usynlige.
Dette gjelder spesielt det man kaller klar-luft-turbulens.
Ingen spektakulære skyer.
Ingen åpenbare tegn på himmelen.
Flyet kan fly i en helt blå himmel og likevel begynne å riste.
Pilotene bruker da værmeldinger, informasjon overført fra andre fly og ulike innebygde systemer for å forutse disse områdene så godt som mulig.
Å se et tordenvær fra cockpiten
Et tordenvær observert fra stor høyde er sannsynligvis et av de mest imponerende fenomenene man kan se fra et fly.
På avstand kan en cumulonimbus-sky virke gigantisk.
Basen ligger noen ganger flere kilometer lenger ned, mens toppen overstiger marsjhøyden til mange passasjerfly.
Om natten blir opplevelsen enda mer spektakulær.
Lynene kan lyse opp hele innsiden av skyen.
Noen ganger ser man en rekke lysglimt over flere titalls, eller til og med hundrevis av kilometer.
Tordenværet ligner da nesten på en enorm blinkende lampe hengt opp på himmelen.
Værradaren i cockpiten gjør det mulig for pilotene å oppdage intens nedbør forbundet med disse cellene og tilpasse kursen.
De kan be flygeledelsen om å avvike flere titalls kilometer for å gå rundt området.
For passasjerene går denne avvikelsen ofte helt ubemerket hen.
Fra cockpiten kan det derimot representere et av de viktigste bekymringspunktene i øyeblikket.
Hva ser pilotene når de flyr inn i en sky?
Noen ganger… nesten ingenting.
Når et fly trenger inn i et tykt skylag, kan sikten utover forsvinne på noen sekunder.
Landskapet blir da ensartet hvitt eller grått.
Ingen bakke.
Ingen horisont.
Noen ganger forsvinner til og med den synlige delen av flyet i tåken.
For noen som aldri har fløyet på instrumenter, kan denne situasjonen være spesielt forvirrende.
Hjernen vår bruker naturlig horisonten for å forstå orienteringen vår.
Uten visuell referanse blir det svært vanskelig å avgjøre om man klatrer, synker eller svinger bare ved hjelp av kroppens sanser.
Det er nettopp derfor piloter trenes i instrumentflyvning.
I skyene prøver de ikke å “føle” flyet.
De stoler på instrumentenes indikasjoner.
Høyde.
Hastighet.
Attitude.
Kurs.
Bane.
Passasjerfly har selvfølgelig ekstremt presise systemer som gjør det mulig å følge ruten selv når sikten utover er null.
En pilot kan derfor fly gjennom et enormt skylag i flere minutter uten å se en eneste bit av landskapet.
Så plutselig kommer flyet ut av skyen.
Og den blå himmelen dukker opp igjen umiddelbart.
Om natten endres utsikten fullstendig
En nattflyvning tilbyr en helt annen atmosfære.
Over befolkede områder kan byer være synlige på svært lang avstand.
Motorveier danner lange lysende linjer.
Bydeler tegner nettverk som noen ganger er nesten geometriske.
Enkelte storbyer fremstår som enorme lysende flekker tapt i mørket.
Så, noen titalls minutter senere, kan alt forsvinne.
Over et hav, en ørken eller en svært tynt befolket region, blir utsiden noen ganger nesten helt svart.
Ingen lys på bakken.
Noen ganger ingen synlige landemerker.
Bare noen få stjerner og instrumentene i cockpiten.
Dette fraværet av referanser kan gi et ganske merkelig inntrykk.
Man vet at flyet beveger seg med nesten 900 km/t, men visuelt ser ingenting ut til å bevege seg.
Er stjernene vakrere fra en cockpit?
Under visse forhold, ja.
I stor høyde befinner flyet seg over en betydelig del av vanndampen og partiklene som finnes i de nedre lagene av atmosfæren.
Når himmelen er helt klar og flyet flyr over et veldig mørkt område, kan stjernene være spesielt synlige.
Men det finnes også et problem: lyset fra cockpiten.
Selv når skjermene er stilt inn på lav lysstyrke, er ikke øynene våre under de samme forholdene som en astronom som sitter i totalt mørke.
Månen kan også redusere synligheten av stjernene kraftig.
Til tross for alt, tilbyr enkelte nattflyvninger bemerkelsesverdige utsikter.
Under de rette forholdene kan Melkeveien være synlig.
Og noen ganger virker himmelen nesten mer imponerende enn landskapet under flyet.
Kan piloter se nordlys?
Ja, og enkelte piloter er heldige som får observere det jevnlig.
Ruter som går gjennom de høye nordlige breddegradene, spesielt nær Canada, Grønland, Alaska eller Skandinavia, kan tilby ideelle forhold.
Fra cockpiten kan nordlys fremstå som et enormt grønt eller grønnaktig skjær som strekker seg over en del av himmelen.
Noen danner ekte lysgardiner.
Andre ligner mer på et diffust bånd over horisonten.
For passasjerer som sitter på riktig side av flyet, kan synet også være fantastisk.
Men fra cockpiten gjør synsfeltet fremover det noen ganger mulig å observere fenomenet over et mye større område.
Dette er sannsynligvis et av de få øyeblikkene hvor selv et mannskap som er vant til å reise verden rundt, kan avbryte rutinen i noen sekunder for å nyte landskapet.
Soloppganger og solnedganger er annerledes i høyden
En soloppgang observert fra et passasjerfly har ingenting å gjøre med den man ser fra et vindu på bakken.
I stor høyde er horisonten enorm.
Før solen i det hele tatt dukker opp, kan en tynn farget linje begynne å forme seg i det fjerne.
Først en dyp blåfarge.
Så lilla.
Rødt.
Oransje.
Og til slutt dukker kanten av solen opp bak horisonten.
Når et skylag strekker seg under flyet, kan dette ta på seg røde eller gylne nyanser.
I noen minutter virker hele verden nesten uvirkelig.
Flyets retning spiller også en rolle.
Et fly som flyr østover kan “møte” soloppgangen raskere.
Omvendt kan et fly som flyr vestover forlenge varigheten av en solnedgang.
På enkelte lange flyvninger blir variasjonene i lyset spesielt forbløffende.
Kan man se satellitter fra cockpiten?
Det er mulig.
Enkelte satellitter kan observeres fra bakken som små lysende punkter som beveger seg sakte over himmelen.
Situasjonen er lik fra et fly.
Under gode forhold kan en pilot få øye på et lysende punkt som beveger seg blant stjernene.
Det er også mulig, med mye flaks og til riktig tid, å få øye på den internasjonale romstasjonen.
Men i motsetning til et fly, har en satellitt vanligvis ikke synlige blinkende lys.
Den ligner mer på en stjerne som beveger seg jevnt over himmelen.
Det forutsetter selvfølgelig at pilotene har tid til å se nøyaktig på riktig sted.
Over havet blir landskapet noen ganger ekstremt monotont
En transatlantisk eller transpasifisk flyvning kan vare i mange timer.
I enkelte perioder endres utsikten fra cockpiten svært lite.
Himmel.
Skyer.
Og noen ganger havet flere kilometer lenger ned.
Ingen byer.
Ingen fjell.
Ingen veier.
På enkelte strekninger kan følelsen av isolasjon være ganske imponerende.
Paradokset er at et moderne passasjerfly likevel vet nøyaktig hvor det befinner seg.
Takket være satellittnavigasjonssystemer og treghetsnavigasjon, er flyets posisjon kjent med bemerkelsesverdig presisjon.
Selv midt i Atlanterhavet, hundrevis av kilometer fra nærmeste land, følger pilotene en perfekt definert rute.
Visuelt er det imidlertid ingenting som skiller ett punkt på havet fra et annet.
Fjell sett fra cockpiten
Landskapet tilbyr sannsynligvis noen av de mest imponerende utsiktene.
Når atmosfæren er klar, kan store fjellkjeder dukke opp svært langt unna.
Alpene, Andesfjellene eller Himalaya kan danne enorme barrierer som er synlige over en stor del av horisonten.
Når dalene er dekket av skyer, er det bare toppene som stikker opp.
Scenen ligner da nesten på en øygruppe av steinete øyer tapt i et hvitt hav.
Men for pilotene er fjellene selvfølgelig ikke bare dekorative.
Terrenget påvirker ruter, minimumshøyder, ankomst- og avgangsprosedyrer.
På enkelte flyplasser omgitt av fjell krever forberedelsen av innflyvningen derfor spesiell oppmerksomhet.
Landskapets skjønnhet og de operasjonelle begrensningene går da hånd i hånd.
Innflyvningen: når rullebanen endelig dukker opp
For mange piloter er innflyvningen en av de mest visuelt interessante fasene.
Etter noen ganger flere timer med hovedsakelig å observere himmel og skyer, begynner bakken gradvis å nærme seg.
Veier blir synlige.
Så bygningene.
Bilene.
Bydelene.
Og et sted foran flyet ligger en rullebane som mannskapet må identifisere.
På avstand kan den være overraskende vanskelig å få øye på.
En rullebane på tre kilometer virker gigantisk når man står på bakken.
Flere titalls kilometer unna kan den imidlertid lett forveksles med en motorvei eller med det omkringliggende landskapet.
Om natten gjør lyssystemene det lettere å identifisere den.
Innflyvningslysene danner en slags lysende linje som guider blikket mot rullebanen.
Pilotene har også visuelle hjelpemidler som PAPI, et lyssystem som gjør det mulig for dem å sjekke om de ligger på riktig innflyvningsvinkel.
Så vokser rullebanen gradvis i frontruten.
Hva ser pilotene rett før landing?
De siste sekundene før landing er veldig forskjellige fra resten av flyvningen.
Noen hundre meter over bakken fokuserer pilotenes blikk hovedsakelig på rullebanen og den essensielle informasjonen.
Rullebanen tar mer og mer plass i frontruten.
Markeringene blir synlige.
Så terskelen.
Tallene som indikerer rullebanenummeret.
Flyet fortsetter å synke.
Noen meter over bakken kommer utflatingen.
Piloten reduserer synkehastigheten litt og justerer flyets holdning slik at hovedhjulene berører rullebanen først.
I dette øyeblikket spiller horisonten og de ytre referansene en viktig rolle.
Noen sekunder senere berører hjulene bakken.
For passasjerene virker flyvningen over.
I cockpiten gjenstår det fortsatt en svært aktiv fase: retardasjon, reversering av motorkraft, bremsing, avkjøring fra rullebanen og taksing mot terminalen.
Og når været er dårlig?
Scenen kan være veldig annerledes.
Se for deg en innflyvning i et tykt skylag.
I flere minutter ser ikke pilotene noe utenfor.
De følger instrumentene.
Flyet synker.
1 000 fot over bakken.
Så 500 fot.
Fortsatt ingen rullebane synlig.
Avhengig av type innflyvning og forholdene, må mannskapet ha visse visuelle referanser før en bestemt minimumshøyde.
Så plutselig dukker innflyvningslysene opp i tåken.
Noen sekunder senere blir rullebanen synlig.
For noen som ikke er vant til instrumentflyvning, kan det virke nesten utrolig at et fly har kunnet nå dette stedet med slik presisjon uten å se bakken på forhånd.
Under visse forhold og med tilpasset utstyr kan enkelte fly til og med utføre automatiske landinger.
Men også her forblir pilotene fullt involvert i overvåkingen av systemet og situasjonen.
Ser pilotene bedre enn passasjerene?
Det avhenger av hva man ønsker å observere.
For å se foran flyet har pilotene selvfølgelig en uovertruffen utsikt.
De ser horisonten, rullebanen og trafikken foran seg bedre.
Men det finnes også situasjoner hvor passasjerene har et bedre utsiktspunkt.
En passasjer plassert ved et vindu kan perfekt observere vingen.
Man kan også se nesten rett ned mot bakken, noe som er mye vanskeligere fra cockpiten.
Ved overflyvning av en by eller et landskap som ligger nøyaktig på siden av flyet, nyter enkelte passasjerer derfor noen ganger en utsikt som pilotene ikke virkelig kan sette pris på.
Og når noe interessant befinner seg på feil side av cockpiten, kan noen ganger bare én av de to pilotene observere det skikkelig.
De 10 mest imponerende tingene pilotene kan se
I løpet av tusenvis av flytimer kan en pilot observere ganske utrolige scener.
Blant de mest minneverdige kan vi nevne:
-
Et enormt tordenvær opplyst av lyn om natten.
-
Nordlys på en rute nær polarsirkelen.
-
Melkeveien over et hav som er helt nedsenket i mørke.
-
Et annet fly som passerer noen hundre meter høyere eller lavere.
-
En soloppgang som dukker opp over et hav av skyer.
-
Toppene av en fjellkjede som stikker opp av et skylag.
-
En stor storby opplyst om natten.
-
Kondensstriper som strekker seg over flere titalls kilometer.
-
En gigantisk cumulonimbus-sky som overstiger flyets høyde.
-
En rullebane som plutselig dukker opp midt i tåken noen øyeblikk før landing.
Scener som for de fleste av oss sannsynligvis ville vært uforglemmelige.
Blir pilotene til slutt vant til utsikten?
Dette er sannsynligvis det mest interessante spørsmålet.
Når noe er en del av hverdagen vår, ender selv det ekstraordinære opp med å bli delvis normalt.
En pilot kan tilbringe flere hundre timer på himmelen hvert år.
Etter hvert blir et skylag eller en solnedgang nødvendigvis mindre eksepsjonelt.
Cockpiten er arbeidsplassen deres.
En soloppgang kan være vakker, men den dukker noen ganger opp midt i en allerede lang dag.
En spektakulær fjellkjede kan være synlig mens mannskapet forbereder en kompleks innflyvning.
Et imponerende tordenvær er ikke bare pent: man må fremfor alt bestemme hvordan man skal unngå det.
Og likevel fortsetter enkelte øyeblikk å overraske.
Et spesielt intenst nordlys.
Et gigantisk tordenvær opplyst av lyn.
En topp som stikker opp over skyene.
En utrolig klar himmel etter flere timers flyvning.
Selv etter tusenvis av timer tilbrakt i en cockpit, er det sannsynligvis vanskelig å betrakte alle disse scenene som helt ordinære.
📖 Artikler som kan interessere deg
Hvis du liker å oppdage hva som skjuler seg bak hvordan fly fungerer, her er tre andre emner som bør glede deg:
-
✈️ Hvorfor har enkelte fly winglets?
Disse små oppoverbøyde endene på vingene er ikke der for pynt. Oppdag hvordan de bidrar til å redusere luftmotstanden og forbedre flyets effektivitet. -
🔊 Hvorfor bråker fly så mye under take-off?
Motorer på full kraft, aerodynamisk støy, flyets konfigurasjon… oppdag hvorfor take-off er en av de mest støyende fasene av en flyvning. -
🛫 Hvordan kan et så tungt fly fly?
Flere hundre tonn som forlater bakken nesten naturlig: oppdag de fysiske prinsippene som gjør at et passasjerfly kan fly til tross for sin imponerende vekt.
✈️ Drømmer du om å se cockpiten fra det andre setet?
Å observere verden fra cockpiten får mange luftfartsentusiaster til å drømme. Men for noen går nysgjerrigheten lenger: hva om du en dag satt ved spakene selv?
Mellom den første introduksjonsflyvningen, PPL, de ulike profesjonelle sertifikatene, valg av skole, medisinsk undersøkelse eller budsjettet som kreves, kan veien virke komplisert når man begynner å interessere seg for det.
For å hjelpe deg med å få klarhet i dette, har vi laget en komplett guide for å forstå hvordan man blir pilot. På over 220 sider forklarer den trinn for trinn de ulike utdanningene, kostnadene man må forvente, sertifikatene, utvelgelsesprosessene og virkeligheten i yrket for å hjelpe deg med å bygge et konkret prosjekt.
👉 Oppdag Bli pilot: Den komplette guiden
Et unikt vindu mot planeten vår
Til syvende og sist er utsikten fra en cockpit sannsynligvis enda mer interessant enn det romantiske bildet man kan gjøre seg av den.
Fordi den blander to verdener.
På den ene siden er det teknikken.
Skjermene.
Prosedyrene.
Radiokommunikasjonen.
Navigasjonen.
Været.
På den andre siden er det rett og slett det som befinner seg bak frontruten.
En himmel som blir nesten svart i stor høyde.
Fjell som stikker opp over skyene.
Byer opplyst midt på natten.
Et annet fly som krysser horisonten på noen sekunder.
Et gigantisk tordenvær flere titalls kilometer unna.
Eller noen ganger bare en soloppgang etter flere timer tilbrakt i mørket.
For en passasjer ville det å oppleve dette synet fra cockpiten sannsynligvis vært et eksepsjonelt minne.
For en pilot er det hverdagen.
Men uansett antall timer i loggboken, vil det alltid være øyeblikk hvor blikket forlater instrumentene i noen sekunder.
Fordi med nesten 900 km/t og flere kilometer over jorden, har kontoret uansett en ganske fantastisk utsikt.
🎬 Lyst til å se hvordan det egentlig ser ut fra pilotsetet?
Denne videoen filmet fra cockpiten i en Boeing 777 gjør det mulig å oppdage en take-off nesten som om du satt ved spakene selv. Mellom rullebanen som suser forbi, horisonten som synker under rotasjonen og utvekslingene med flygeledelsen, er det en utmerket måte å oppdage utsikten pilotene nyter godt av hver dag.
✈️ Anbefalte produkter for luftfartsentusiaster
Lyst til å forlenge innlevelsen i luftfartens verden? Oppdag også noen av våre kolleksjoner designet for entusiaster av himmelen og fly:
-
Modellfly
Airbus, Boeing, militærfly eller legendariske maskiner: finn et utvalg av skalamodeller for å fullføre en samling eller bare gi interiøret et luftfartspreg. -
Flyarmbånd
Armbånd inspirert av reise- og luftfartsverdenen, perfekte for å diskret vise din lidenskap for himmelen i hverdagen. -
Fly-nøkkelringer
Miniatyrfly, tilbehør inspirert av luftfart eller berømte «Remove Before Flight»-flammer: en liten enkel og original gaveidé for luftfartsentusiaster.
FAQ: hva piloter ser fra cockpiten
Hvor langt kan en pilot se fra et fly?
I stor høyde og i veldig klart vær kan horisonten ligge flere hundre kilometer unna. Den faktiske sikten avhenger imidlertid sterkt av været, dis og solens posisjon.
Ser pilotene jordens krumning?
Den forblir relativt diskret i den vanlige høyden til et passasjerfly. Horisonten virker veldig vid og kan virke svakt krummet under visse forhold, men effekten er mye mindre åpenbar enn fra verdensrommet.
Ser pilotene andre fly?
Ja. De kan noen ganger observere andre fly flere kilometer unna. Systemer som TCAS gjør det også mulig å oppdage trafikk rundt flyet.
Kan man se turbulens fra cockpiten?
Enkelte turbulente områder forbundet med store skyer er synlige, men klar-luft-turbulens kan være helt usynlig.
Ser pilotene stjernene bedre?
Forholdene kan være utmerkede i stor høyde, spesielt langt fra byer. Imidlertid kan lysene i cockpiten og månen begrense nattsynet.
Kan piloter se nordlys?
Ja, spesielt på enkelte ruter som går gjennom de høye breddegradene i Canada, Grønland, Alaska eller Skandinavia.
Hva ser en pilot når han flyr gjennom en sky?
Ofte nesten ingenting. I et tett skylag kan sikten utover bli helt null. Pilotene bruker da instrumentene sine for å kontrollere flyets kurs.
Ser pilotene alltid rullebanen under innflyvningen?
Nei. I dårlig vær kan de forbli i skyene til svært lav høyde og se rullebanen bare kort tid før landing.
Kan man se satellitter fra en cockpit?
Ja, enkelte satellitter kan dukke opp som små lysende punkter som beveger seg på nattehimmelen når forholdene er gunstige.
